"Im gonna knock on your door, ring on your bell..."

Igår hadde vi en artig kvæll. Vi feiret bursdagen til Mihn, som eier boden rett utenfor hotellet vårt. Det er hun som sørger for vårt daglige inntak av vann og oreoskjeks. Takk skal hun ha. Vi ble altså invitert i anledning hennes 44 årsdag. Vi kom litt tidligere enn hun var forberedt på, så Mihn, ektemannen og datteren på 9 år, løp frem og tilbake for å gjøre klart bordet. Det ble fylt opp med kaker, kjeks, muffins, godteri, brus, øl og sigaretter. Vi fikk hver vår tannpirker som vi skulle bruke til bestikk. Vi ble litt fortvilet siden vi bare var åtte på besøk. Men vi sang bursdagssang, spiste alt vi orket, og koste oss veldig. Da vi alle satt på tuppen av stolene våre av sukkerkick, kom hun jammen med ny servering. Det var nå vi skulle få middagen. Litt bakvendt? Nei, det var slik de alltid gjorde det. Vi ryddet unna for å få plass til et stort fat med hjemmelaget grønnsakspatè(?), vårruller med og uten kjøtt, kjøttpudding osv. Nå fikk vi spisepinner, riktignok bare nok til halvparten av oss, men vi skjønte fort at det var meningen at vi skulle bytte på. "Same, same" (som de sier her). Mihn fant fram karaoke, og sang vietnamesiske sanger for oss. Jeg, Karoline, fant en engelsk tittel i oversikten over sangene, og fikk mikrofonen av Mihn. Det viste seg at dette ikke var en engelsk sang, men Mihn sa hun syntes jeg var flink. To av guttene løp for å kjøpe karaoke også vi kunne være med å synge. Nå ble det liv i stuggu. Vi sang flere klassikere som feks; "Im gonna knock on your door (Valdemar Hoff versjonen selvfølgelig), I can't take my eyes of you, Isnt she lovely. De fleste med en litt morsom oversettelse. Quan, en av ti vietnamesere som studerer med oss, fra Danang, sang med stor innlevelse. Han er "profesjonell" og har konserter rundt i byen. Vi sang låter av Damien Rice sammen for noen dager siden, til jentenes store fornøyelse.
Etter å ha bøtta i oss sukker og mat, sa vi tusen hjertelig takk for oss og rullet hjemover. Vi ble veldig rørt over alt hun stelte i stand for oss. Hun som eier èn liten bod, av tusen helt like her i Hoi An, mannen er arbeidsledig pga finanskrisen, de har tre barn de betaler for at skal få gå på skole. Likevel gir de oss DET flotte festmåltidet. Karoline Hornnæss gråt en liten skvett da vi gikk ut av døra.