"Im gonna knock on your door, ring on your bell..."

Igår hadde vi en artig kvæll. Vi feiret bursdagen til Mihn, som eier boden rett utenfor hotellet vårt. Det er hun som sørger for vårt daglige inntak av vann og oreoskjeks. Takk skal hun ha. Vi ble altså invitert i anledning hennes 44 årsdag. Vi kom litt tidligere enn hun var forberedt på, så Mihn, ektemannen og datteren på 9 år, løp frem og tilbake for å gjøre klart bordet. Det ble fylt opp med kaker, kjeks, muffins, godteri, brus, øl og sigaretter. Vi fikk hver vår tannpirker som vi skulle bruke til bestikk. Vi ble litt fortvilet siden vi bare var åtte på besøk. Men vi sang bursdagssang, spiste alt vi orket, og koste oss veldig. Da vi alle satt på tuppen av stolene våre av sukkerkick, kom hun jammen med ny servering. Det var nå vi skulle få middagen. Litt bakvendt? Nei, det var slik de alltid gjorde det. Vi ryddet unna for å få plass til et stort fat med hjemmelaget grønnsakspatè(?), vårruller med og uten kjøtt, kjøttpudding osv. Nå fikk vi spisepinner, riktignok bare nok til halvparten av oss, men vi skjønte fort at det var meningen at vi skulle bytte på. "Same, same" (som de sier her). Mihn fant fram karaoke, og sang vietnamesiske sanger for oss. Jeg, Karoline, fant en engelsk tittel i oversikten over sangene, og fikk mikrofonen av Mihn. Det viste seg at dette ikke var en engelsk sang, men Mihn sa hun syntes jeg var flink. To av guttene løp for å kjøpe karaoke også vi kunne være med å synge. Nå ble det liv i stuggu. Vi sang flere klassikere som feks; "Im gonna knock on your door (Valdemar Hoff versjonen selvfølgelig), I can't take my eyes of you, Isnt she lovely. De fleste med en litt morsom oversettelse. Quan, en av ti vietnamesere som studerer med oss, fra Danang, sang med stor innlevelse. Han er "profesjonell" og har konserter rundt i byen. Vi sang låter av Damien Rice sammen for noen dager siden, til jentenes store fornøyelse.
Etter å ha bøtta i oss sukker og mat, sa vi tusen hjertelig takk for oss og rullet hjemover. Vi ble veldig rørt over alt hun stelte i stand for oss. Hun som eier èn liten bod, av tusen helt like her i Hoi An, mannen er arbeidsledig pga finanskrisen, de har tre barn de betaler for at skal få gå på skole. Likevel gir de oss DET flotte festmåltidet. Karoline Hornnæss gråt en liten skvett da vi gikk ut av døra.

"Only naughty girls play soccer"

Sa engelsklæreren i 6 klasse på en vietnamesisk barneskole..Det er ikke bare lett dette med ulike kulturer. Jeg, Terese besøkte mandag denne barneskolen fordi jeg skal være med i engelsktimene hver mandag og forhåpentligvis kunne lære disse barna litt engelsk. De var melom 10 og 13 år gamle og var allerede svært flinke, selvom de ikke hadde hatt engelsk lenge. De fleste begynner ikke med engelsk før de er 10.
Læreren mente at man burde "straffe" barna hvis de svarte feil på et spørsmål læreren stilte. Svarte de feil måtte de stå til de fikk svare på et nytt spørsmål og eventuellt svarte riktig denne gangen. Jeg likte svært dårlig at han "hang ut" eleven foran resten av klassen, at han istedetfor å oppmuntre til videre læring, heller hemmer. I tilegg kan det jo ha en ødeleggende effekt for eleven sosialt. Det er mulig at jeg reagerer unødvendig og at elevene er så vant til dette at det ikke er noe problem for de.
Men jeg konfronterte læreren med det, og han synes det var rart at vi ikke er vant med dette i Norge. Han lo litt og lurte veldig på hvordan vi i Norge fikk disiplin i skolen hvis vi ikke straffet barna....
Jeg skjønner at her sitter kulturen altfor langt inne hos oss begge...men jeg synes det er veldig interessant å høre hvilke argumenter man har for det man praktiserer...
Læreren var ellers en veldig hyggelig mann og det virker som han er veldig engasjert på barnas vegne.

Skolen ligger litt utenfor byen og det tar en 10 minutters sykkeltur på en snirklete vei inn i et lite boligfelt. Siden engelsktimen er fra 5- 7 på kvelden (det er bekmørkt kl 6) så må vi jenter bli fulgt hjem.. læreren synes ikke vi kunne sykle hjem alene

Apropo det å le..uten at det har noen sammenheng med det over..men er det en ting vi har lært om vietnamesere, hvertfall her i Hoi An, så er det at de er veldig opptatt av fasade. Dette viser seg både på fasadene på husene og hvordan menneskene oppfører seg. De fleste husene har kun malt fronten på huset, og fronten kan ha store søyler ved inngangen, selvom huset tilhører en fattig familie. Vietnamesere smiler stort sett hele tiden og viser ikke at de blir sure eller at de er i dårlig humør. Og blir de nervøse eller ikke vet hva de skal si, så ler de eller rettere sagt fniser! Det er utrolig komisk for oss. Vi har ledd mye sammen med hotelpersonale fordi de er nervøse og vi blir lattermilde av at de fniser. De fniser når vi skal hente nøkkelen, når de kommer med mat på døren, når de vasker rommene, når vi kommer og når vi går...De som jobber her er utrolig nydelige mot oss!

Karoline og jeg hadde en veldig fin og lang sykkeltur ut av byen tirsdag morgen. Siden det blir svært varmt i 11 tiden, og det er mørkt alt i 6 tiden, så blir som regel morgenene brukt til sightseeing. Da er det svalt og godt og vi kan gå i en trapp eller sykle uten at svetten begynner å renne med en gang. Denne dagen syklet vi langs risåkre og over motorveien og mot andre siden av byen, den siden som går langs strandsonen. Her var det mange koselige små gater med mange små hus/skur. vi stoppet opp ved en strand og parkerte syklene for å ta en nærmere titt. Da måtte vi betale 4000 VDN hver for å parkere de. Ikke at det er noe å snakke om (ca 2 kr) men det er morsomt hva man prøver å tjene penger på her. En veldig fin tur!

Denne uken har vi vært på besøk hos den lokale legen fordi jeg fikk ørebetennelse. Det var en litt ubehagelig opplevelse. Det satt mange lokale på venteværelse, men med en gang legen fikk se meg sa han at jeg skulle komme tilbake om 30 min. Jeg prøvde å forklare at jeg kunne komme tilbake neste dag, men nei. Det var ikke noe hyggelig å gå forbi alle de som satt og ventet og som satt der når jeg kom første gangen og sikkert måtte vente enda lenger.legen tjener ekstra på turister.Ellers var møtet med legen en grei opplevelse, vi klarte da å forstå hverandre etterhvert...tror jeg..:)

ellers gleder vi oss til å få besøk av først Stein Erik (spesiellt karoline selvfølgelig, men jeg gleder meg også) om to uker, og sara(samboeren til fetter Anders) som kommer i slutten av mars. Karo savner stein, og jeg har spesiellt savnet filla denne uken. Hillsong og prekener på macen er ikke det samme..
Er det ikke rart..når man først får sol og varme, så begynner man å savne skiturer i marka og aking i korketrekkeren. Denne uken har jeg tatt meg selv i å savne det, med appelsiner og kvikk lunsj i sekken.håper dere hjemme nyter vinteren.
Men for all del! Jeg vil ikke hjem og nyter livet her. men man får ekstra tid til å tenke når man er bittelitt syk. og det har blitt litt filmtitting et par dager pga det. en film koster under 10 kr så vi har fått hamstret litt;)med litt varierende og til tider svært underholdende forsøk på teksting!

Vi begynner å bli godt kjent med flere på studiet nå og det er hyggelig. De fleste vet at jeg er ganske opptatt av familie. jeg synes det var litt artig at et par som går her, Marianne og Andre er vennepar med min tremenning Rønnaug og hennes mann, Knut:) (pappa: og hun er kusine med anne inger lunner= leder for PF`s studentlag)

beklager hvis dette blir litt detaljert, men vi bruker bloggen som en "dagbok" for oss selv..også vet jeg at det er et par stykker som synes det er ok også. håper dere andre overlever

Xin chao!

Da er vi igang med vår andre uke!Tiden har gått fort, og vi føler for å intensivere lesingen noen hakk. Forrige uke gikk blant annet med til å bli litt kjent i denne sjarmerende byen med altfor mange små og like gater. Det å finne frem til restauranter som har noen lunde hygenisk kjøkken har vi gitt opp..vi må bare ikke se på kjøkkenet og la det stå til. det som er artig er at i alle restaurantene må man gå gjennom kjøkkenet for å komme på do. Så man må bare lukke øynene og gå gjennom kjøkkenet med mat på gulvet, talerkener og bestikk som bare blir skyllet i vann, og noen steder løper rottene på gulvet. Men ingen har blitt syke og maten er som regel fantastisk god! så da er vi fornøyde!

Vi var på en liten sykkeltur ut av selve sentrum av Hoi An og så oss rundt i mer landsbygda-lignende strøk(det er utrolig koselig å sykle rundt i Hoi An...litt skummelt pga trafikken..men veldig koselig). Det var veldig sjarmerende! Masse små krypinn overalt, risåkre og kuer og andre dyr som gikk fritt. mindre mopeder og flere som sykler. I kanalene kjører de rundt i gondoler som er modernisert med motorer. Mange går rundt med rishatter og munnbind(selvfølgelig)i alle mulige farger,uten at vi fortsatt vet hvorfor. Jeg spurte Yihn, en vietnamesisk jente vi studerer med her, men hun visste ikke helt selv..selvom hun bruker det. Men hun trodde det kunne ha noe med solen å gjøre, at de ikke vil bli skadet av det tynne ozonlaget og at alle helst vil være så hvite i huden som mulig! Terese blir berømmet av vietnamesere for den fantastisk fine bleke huden sin;) Det er nesten helt umulig å få kjøpt solkrem eller andre hudprodukter uten whitening i!! Derfor var det kjekt å dra inn til Danang (Vietnams 4 største by) på lørdag. Den ligger en halvtime- 3 kvarter unna og har kjøpesentre hvor vi kan få kjøpt nødvendige ting som shampo, dusjsåpe og solkrem uten whitening. Vi fikk også kjøpt oss kaffe som smaker godt. Den kaffen vi får kjøpt her er som regel svært søt.

I danang tok Yhin oss med på lunsj på et marked stappfull av boder med alle slags ting (klær, tepper, sko, servise, mat, osv osv.) Her elsker rottene å samle seg siden det er så mye matrester som havner på bakken. Her skulle vi innta lunsjen vår! Og jammen kom ikke big mama rotte, big papa rotte og resten av rotteslekta og joinet oss! Vietnameserne lo godt av at de fleste jentene kom med lette utbrudd, trakk opp bena, og hadde blikket alle andre steder enn på maten da det til stadighet ble påpekt at en rotte var under bordet. Vi er nok mer fan av den fantastisk gode gratis lunsjbuffeten vi får hver dag på et fint hotell i Hoi An, hvor big mama rotte og big papa rotte ikke har deltatt hittil...


apropo dyr..
Vi har hatt vår første uke på universitetet, og det har vært fint.Terese har sett slange i gresset på universitetsplassen (men i følge Vinh er det ikke noe fare for å se så mange..slangerestaurantene fanger nemlig alle de ser) de første dagene satt det en stor tarantella lignende edderkopp pent og pyntelig ved siden av power point lerretet. så de fleste så med 1 øye på edderkoppen og 1 øye på foreleser. Nå kan vi heldigvis bruke begge på foreleser.vi fikk våre kjære studieleder Vinh til å flytte den fra veggen og ut av vinduet mens vi beundret det heltemodige stuntet på god avstand.

På lørdag var det valentinesfest (vietnamesere i Hoi An og Danang er tydeligvis opptatt av å feire Valentine. Alle jentene fikk roser på et kjøpesenter i Danang) og velkomstfest for oss nordmenn. Festen var på Beach- house( en reastaurant ved stranda hvor også mange studenter pleier å lese.de som får til det i solsteken) Her var det dekket flott opp til 3 retters middag, og de fleste hadde på seg sine nysydde klær, inkludert oss.

Dette er et mekka for jenter! 500 skreddere, og flere også som lager sko etter din fotfasong. Vi har fått sydd oss noen klær allerede, og flere kan det nok bli. Idag skal vi hente sko vi har fått laget.skoene kostet 50 kr, kjolene vi har sydd kostet mellom 100- 150 kr.

Idag har vi hatt en lang lesedag og laget tankekart over hjernen og sentralnervesystemet, og skal straks ut og spise middag. Vi begynner allerede å bli bortskjemte med å spise mat ute hver dag, få vasket klær og rom og trenger vi noe ringer vi roomservice (det koster 20000 VDN for et fruktfat= 10 kr, en vannflaske koster 4000. dette er dyrt i forhold til andre steder, men noen ganger unner vi oss det;)) Igår følte vi oss gærne, vi bestillte oss calzone til 150000 VDN= 75 kr, men det skal ikke skje ofte. som regel spiser vi middag til ca 10- 20kr

-to "motsetninger": vi har funnet et treningssenter(eller gymrom, eller et rom som kunne hatt potensialet for å være et gymrom hvis apparatene fungerte.det er veldig spennende å jogge når tredemøllen plutselig stopper) og noen å jogge med om morgenen før skolen.( noe som er en opplevelse i seg selv.vietnameserne ler veldig av denne gjengen bleke mennesker og skjønner ikke poenget med å jogge rundt slik) På den andre siden koser vi oss veldig med godteri mens vi leser. terese har med seg den fine 25 liters pakkposen sin som fungerer utmerket som godtepose (utgangspunktet tenkt til å være en ypperlig oppbevaringspose for mat på rommet slik at ikke uønskede kryp skal føle seg fristet til å komme inn.noe den fortsatt fungerer som. men hittil kun inneholdende sjokolade og kjeks)

Vi tenker på dere der hjemme og håper dere har det bra med sol og snø, og forhåpentligvis ikke så mange minus.

Klemmer fra oss, Tam biet

Dagens ordtak av Terese Huuse "Vi har tidenes dårligste tid".

Idag har vi vært på universitetet i Hoi An. Det er der mesteparten av undervisningen skal foregå. Det også her de vietnamesiske studentene studerer. Vi fikk stille mange spørsmål og høre litt om Vietnams historie, styresett og forhold til politikken deres. Da skolen ENDELIG var ferdig etter to timer dro vi ned til "gamlebyen" ved elva og drakk fantastisk god juice og kaffe på Mango Room (hvor vi tror vi kommer til å tilbringe mye tid). Deretter møtte vi alle studentene til lunsj på restauranten hvor vi får gratis (goooood) lunsj alle hverdager. For å komme oss lettere ned til stranda leide vi oss hver vår bæssmorsykkel med stor kurv og sykla slalom mellom syklister og scootere, og kappkjørte siste strekningen mot en gammel mann på sykkel som i hvertfall ikke skulle bli syklet forbi av uerfarne turister. På stranda spilte Karoline volley til hun fikk blåmerker på hendene, og Terese skravla på solsenga. Sykkelturen tilbake gikk enda fortere siden vi egentlig synes det er litt moro å kappsykle bare vi to også. Etter en dusj spiste vi middag med alle studentene som bor på samme hotel med oss, dvs ca halvparten av alle studentene, før vi ble invitert med på hagecafe av de ansatte på hotellet vårt. De spanderte det vi ville ha av drikke og vi fikk skravla enda mer.
Nå er klokka 23, og vi skal snart sovne til Michael Bobble (som Terese kaller han), slik at vi er uthvilte til lang dag på skolen i morgen. Vi er begge enige om at vi er veldig heldige i dag også.
Karoline

Lang flytur, men endelig fremme i Hoi An

Da er vi endelig fremme i Hoi An. Etter forsinkelser på heathrow..en 12 timers flytur fra Heathrow til Hongkong hvor vi satt tett ved siden av en mann med svært!! dårlig ånde, litt venting i Hongkong hvor vi møtte flere vi skal studere med og oppdaget at to var blitt borte på veien!, 2, 5 time i fly til Saigon, 5 timers venting i i Saigon før vi endelig fikk fløyet den siste biten til Danang, kjørt en litt vel nervepirrende tur med buss i trafikk stort sett bestående av vanvittig mange scootere med førere uten vett og altfor mange pasasjerer(og bussjåføren hadde heller ikke fått en bemerkelsesverdig porsjon med trafikkvett han heller)......så synes vi samtidig turen gikk veldig bra og veldig mye fortere enn man skulle tro...(og Terese har nesten blitt litt "vant" til flylivet) nå har vi pustet ut, dusjet og spist veldig god mat på en restaurant her i byen med de andre vi skal studere med. Og sett Hoi An by night....noe som så langt er utrolig koselig!!! fargerike papirlykter henger tent i gatene!fantastisk! og det er gamle asiatiske hus overalt...vi ligger 6 timer foran dere så nå er kl halv ett på natten her...vi er stuptrøtte. tid for sengen. sov godt