Oh lazy crazy day........

Har en pause i lesingen og har Michael Buble (boble) med "home" på øret..og tenker på dere der hjemme, eller andre steder..som jeg savner og tenker på titt og ofte, og som jeg gleder meg til å se..Har ikke hjemlengsel..men nå er vi over halvveis og har begynt å glede meg til å se alle igjen..og har skrevet en liten ønskeliste til mor over matretter og kaker jeg drømmer om..rødvin..og LILLA PÅSKEEGG:) Men jeg må innrømme at det kommer til å bli veldig trist å dra herfra også. Jeg trives så godt i Hoi An. Hadde alle dere mine kjære vært i nærheten, da hadde lykken vært komplett.

I helgen kjøpte jeg meg en nydelig liten og søt sølvgrå nano:) Tenk at man kan bli så glad av å bruke penger på slike duppedingser..

Vi(Karoline, Stein Erik, Karoline, Anne Gro, MArianne og jeg) fløy nemlig til Saigon (Ho Chi Minh) i helgen! Det var en opplevelse på veldig mange måter. Byen er IKKE hovedstaden som jeg skrev i forrige innlegg. beklager feilinfoen.Hanoi er hovedstad, mens Ho Chi Minh er den største byen med sine nesten 7 mill innbyggere, og jeg tror faktisk ALLE de 7 mill var ute og gikk eller kjørte scooter SAMTIDIG denne helgen da vi var der. Det var folk overalt! En utrolig morsom og stressende by. Trafikken var et kapittel for seg..det er jo ganske spennende når eneste trafikkregel er "tut og kjør" og 500000 (smører kanskje litt tjukt på under armene nå;)..men det føltes slik) skal inn i en rundkjøring samtidig (som sild i tønne) og ingen er villige til å stoppe (det er det ingen som gjør i vietnam) trafikken er stadig i bevegelse og man må bare hive seg ut i det og trenge seg gjennom dit man skal...vi synes kanskje det var litt vel nervepirrende å sitte i taxien..men det gikk på hengende håret hver gang ..Puh!

En annen ting som kan være en smule frustrerende i Vietnam er at ingen skal innrømme at de ikke vet! Spør vi taxisjåføren om han har skjønt hvor vi skal så nikker han uansett og begynner å kjøre...spør vi noen om veien så kan de stå og lure en liten stund..slik at vi skjønner at de ikke har peiling, men så peker de i en retning..(i tillegg er de ekstremt drålige i engelsk..de bare ser på deg med et tomt blikk..)Man skal ikke miste ansikt, og man skal kunne hjelpe...selvom man egentig ikke vet...Kulturkræsj! Tenk så deilig det hadde vært om de sa at de ikke visste..så slapp vi å bruke masse tid på bomturer;)

Byen inneholder en god blanding av moderne, men mest gamle bygninger. Mange små og trange gater. Og veldig mange små butikker og restauranter. Og det er små boder(som selger alt fra hengekøyer til tørket blekksprutsnacks, og mange lunsjsteder(de har små boder hvor de lager mat og serverer til deg mens du sitter på små plastikkstoler ved et plastikkbord på fortauene) Her i Vietnam er det slik at man må betale for hvor stor/bred fasaden på husene er, derfor har de fleste smale, høye og lange hus, noe som resulterer i mange smale hus tett i tett. Og de fleste har butikker fremst i huset og bor i den bakre delen. Og scooterne kjører man rett inn og parkerer i stuen...

Det var svært varmt og veldig høy luftfuktighet i Ho Chi Minh, byen ligger jo ganske mye lenger sør enn Hoi An, så det rant konstant svette av oss. (hvis man i utgangspunktet synes svette er litt ekkelt så blir man kjapt kurert. her er du oftere bløt enn tørr på ryggen. og man svetter på steder man ikke kunne ane at det fantes svettekjertler..feks på kneskåla! eller øyelokkene, eller fingrene)
Da var det deilig å kunne gå inn på Highlands (kaffe og lunsjbar), eller et fransk bakeri eller en restaurant som hadde aircondition! Så kunne vi tørke der til vi begynte å fryse, og gå ut og varme oss igjen...og slik gikk no dagan...
Og disse stedene hadde som regel 2 etasjer slik at vi kunne sitte i 2 etasje og se utsikten over bylivet...trodde vi...men i andre etasjene på bygningene ser du jo bare rett inn i en tykk tykk og bred bred remse av strømledninger!
Det elektriske systemet i Vietnam er fantastisk fasinerende! Jeg beundrer elektrikerne her, de risikerer livet og de sliter seg gjennom noe som virker som et utrolig innviklet system av ledninger..Her er det nemlig slik at det går 100vis av svarte vanlige ledninger fra en strømstolpe til en annen..ikke 1 som man kobler seg til slik som her i Norge...Jeg lurer fortsatt på hva elektrikeren gjør når noen ringer og ikke har strøm til huset sitt...tar han "elle melle"? ..det hang noen lapper på noen av ledningene som kanskje var en del av et system.dette må jeg finne ut av. Noe som sier meg at dette systemet kanskje ikke er så veldig trygt er den stadige knitrelyden fra ledningene..godt at det er så få trehus her..


Det var fantastisk å endelig være et sted hvor man kunne gå i en butikk og kjøpe en ferdigsydd kjole! Vi høres kanskje litt bortskjemte ut, men man blir faktisk litt lei av å måtte måles, prøve, sy om igjen og bruke noen dager på å få sydd seg noe. Det var litt deilig å kjøpe ferdigsydde klær, så det gjorde vi:) Også var det fint å kunne gå i kjente merkebutikker, som nikestore, Mango,osv. Prisen på nikeklær og sko er omtrent 1/3 av norske priser
Men det er jo ikke noe stas å kjøpe klær man finner hjemme.
Marianne og jeg fant en kjempekoselig liten butikk som lagde vintage- lignende kjoler, og kun 1 av hver kjole..så vi kjøpte hver vår..selvom det var litt dyrt (300 kr for en kjole her er veldig dyrt)
Det var også en opplevelse å være på et av de største markedene i byen:) mat og klær og sko og ting overalt! Jeg fikk kjøpt meg en svart skinnveske her! Kunne prutet ned en del mer enn jeg gjorde skjønte jeg etterpå..men jeg var veldig fornøyd med å ha prutet fra 750000 til 500000 VDN( 100000 VDN= 40 kr).


I Ho Chi Minh var vi på krigsmuseum og det var en ganske sterk opplevelse. Vietnamkrigen varte i 17 år og 3 mnd til sammenligning med 2 verdenskrig som varte i 3 år og 2 mnd! Det var brutale og svært sterke bilder av tortur, bombete kropper, kroppsdeler, likvideringer og misdannelser. De viste til og med foster med misdannelser i glassmontre. Hadde det vært lov i norge? Jeg synes den var litt drøy. Poenget var at de skulle vise misdannelser hos fostre, barn og voksne som var ringvirkningene etter forgiftning av mat og åkre, osv under krigen. Soldatene utgav seg for å være snille som gav de sivile mat, men denne maten var forgiftet.
Jeg synes dette museumet var i det sterkeste laget, for svært følsomme personer må man regne med å bruke noen dager på å komme seg igjen etter en slik opplevelse. Men jeg er veldig glad jeg dro.
Jeg hørte fra Torkjell Winje(en foreleser her) at de før hadde vært ganske subjektive i måten å fremstille krigen på..dette tror jeg nok de har endret noe på. Jeg opplevde at museumet viste flere sider av krigen

En kveld var vi på jazzcafe, Petite Note, til min store glede:) det var en liten vietnamesisk dame der som sang som aretha franklin! Fantastisk! Det var en jazzcafe som vi tilfeldigvis kom over i et blad på flyet til Saigon, det stod altså ikke om den i Lonely planet. Den lå litt bortgjemt i en liten trang sidegate litt utenfor bykjernen og det var kun vi som var turister der.Vi var der kvelden før og snakket med eieren og avtalte at vi skulle komme kvelden etter for da skulle det være livemusikk der. Når vi kom dagen etter skjønte vi at det var et stort burdagsselskap med en haug av vietnamesiske musikklærere og musikkstudenter! Utrolig morsomt! Flere av de sang (utrolig bra) og vi ble dratt med i dansingen foran scenen. Vietnamesere fester på denne måten: når de kommer tar de helt av fra første sekund, så fester de for full gass i 3 timer, og kl 23 var det slutt og de gikk hjem Litt annereledes enn i Norge hvor vi bruker 3 timer på å bli varme i trøya før vi tør å slå ut håret. Og når vi endelig tør det gir vi oss ikke før langt ut på natt...
Hvertfall...før vi dro hjem sang vi "hurra for deg som fyller ditt år" for bursdagsbarnet. det satte han(og de andre vietnameserne) tydeligvis veldig pris på:) De kom og takket oss for at vi hadde vært der, og for at vi sang, og vi fikk en blomsterbukett av bursdagbarnet (som feiret 40 år, men så ut som han var 25). En fantastisk kveld! Og som vi ble spandert på av eieren, masse mat og drikke! Han var skjønn! Han ble rørt da vi takket og sa hvor vellykket kvelden hadde vært

Vi fikk også med oss en gudstjeneste i Notre Dame Cathedral søndag morgen (jeg, marianne og anne gro). Jeg synes det var deilig å være på gudstjeneste igjen. Dette var en katolsk messe, men presten var veldig ledig i måten å preke på. En preken som gav meg mye.Og liturgien var jo helt lik som i kriken hjemme:) det var et stort pluss at prestene som forrettet viste seg å være amerikanere eller australiere= vi kunne jo forstå alt de sa! Det er nemlig svært få som kan engelsk i Saigon..rart men det mye bedre engelskkunnskaper i Hoi An. Kan være fordi SAigon er påvirket av Frankrike, at de er flinkere i fransk..men det var det ingen av oss som kunne teste desverre.
Vi fikk vært innom et buddhistisk tempel, som skulle være et av Saigons mest fargerrike...det var ikke så veldig fargerrikt..men det hadde sikkert tapt seg med årene...tempelet inneholdt mange bønnesteder/altere med buddahstatuer og andre guder buddhistene ber til. Når buddhistene går til tempelet for å be løper de frem og tilbake ti de forskjellige gudene med røkelse og ber..ulike guder til ulike bønneemner

Da vi endelig satt på flyet tilbake til Danang, var vi ganske så utslitte av alt livet i Saigon og litt rustne i halsen av å ha gått ut og inn fra aircondition til trykkende varme. Men det var en kjempetur! Men vi trives nok best med tempoet og trafikken i Hoi An,og litt svalere temperatur. vi synes det var godt å komme hjem:) og vi fikk en utrolig koselig velkomst av hotelpersonalet, de er nydelige!
Vi fikk bryllupsinvitasjoner av hun ene som jobber her, så på søndag skal vi være gjester blant 300 andre:) Det blir nok en morsom opplevelse!

I går var vi på en kjempebra forelesning med Torkjell WInje (konsulent og klinisk psykolog i Oslo) om kultur og psykologi! For en mann, tenk om alle forelesere var like inspirerende, da hadde man ikke villet å gå glipp av en eneste forelesning.

Idag er det kommet en sjømannsprest på besøk, så halv 7 skal marianne og jeg hjelpe til med å lage vafler ;) Vafler er jo obligatorisk i en sjømannskirke...denn nærmeste sjømannskirken her er i Singapore, så vi er heldige at han ville komme på besøk. Han har med seg TORO vaffelposer og seigmenn, osv:) Det blir en fin kveld.

Håper vårsola har kommet til til Oslo?

Dere må gjerne kommentere i bloggen! Det er utrolig koselig å lese:)

Varme klemmer herfra